Muy bien, gracias. Y tú?

Jeg har det så bra. Jeg har kommet frem til Ecuador og ligger for øyeblikket i en hengekøye ved siden av bassenget her inne på Casa Alianza. Temperaturen er behagelig og mørket begynner å falle på. Klokken er blitt 19.15 her nede og vi har allerede opplevd mye.

Kofferten ble pakket ferdig samme dag som jeg reiste. Jeg har med meg et eget apotek for tenk hvis....og fikk gratis toalettveske på kjøpet fordi den samlede summen ble så høy. Nå burde jeg være godt rustet til å møte Ecuador.

Ferden ned til det nye kontinentet startet fredag 13.august kl 14.05 fra Kjevik. Avskjeden med mamma, pappa og lillebror var hard, men jeg beit sammen tennene for å slippe røde øyne, mascara nedover kinnene og snørrbobler ut av nesa. Og det fungerte...iallefall nesten! (PS! Pappa: det er mye palmer her).

Da jeg satt godt planta på benken innenfor området for utenlandsreiser dukket plutselig Eva Cathrine opp for å gi meg en klem og for å si adíos. Heldige meg.

Videre gikk turen til Amsterdam. På denne enorme flyplassen med skilter hit og dit, sikkerhetsvakter som løper rundt, lounger 1- 60 og diverse butikker, restuaranter og andre fasiliteter møtte jeg Joakim og Kjartan.

De var på vei fra Peru til Bergen. Vi befant oss innenfor samme område, samme lounge på samme tid, og jeg fikk tilbringe 5,5 time sammen med gutta på flyplassen. Tilfeldigheter er til å like. Tommel opp for det! Timene fløy avsted, og plutselig var mitt reisefølge til Ecuador landet i Amsterdam. De 8 timene som kunne vært så lange og kun preget av venting ble fylt med latter, glede, gamle venner, nye venner og gode minner.

Flyturen til Guyaquil gikk veldig fint. Flyturer er vanligvis ganske kjedelig å skrive om, men Trine klarte å krydre denne flyturen ved å miste passet. Derfor ble de siste timene preget av noe bekymring og tanker om hvordan hun skulle komme seg inn i Ecuador uten dette dokumentet. Hele mannskapet ble satt i sving, konsulatet ble ringt og utsendingene fra Misjonsalliansen som vi møtte på flyet gjorde alt de kunne for at det skulle ordne seg. Og plutselig gjorde det nettopp det. Flymannskapet hadde funnet passet på flyet. Tilfeldig?
Vi kom oss med andre ord inn i Ecuador alle tre uten videre problemer.



I hallen stod José og ventet på oss med navnene våre på plakat. Han bar våre tonn med bagasje ut til bilen og fraktet oss trygt til Casa Alianza. Det fins ikke sikkerhetsbelte i baksetet, og det er ikke noe bestemt antall filer i veiene, de kan kjøre slik det passer dem (iallefall er det oppfatningen til ei jente som har landa i landet for 1 time siden). Så han fraktet oss relativt trygt frem til Casa.

Vi har møtte Berit og Hilde, to av de andre volotørene her. Nå mangler vi bare Even og Maria, så er teamet komplett. Det blir spennende å bli bedre kjent, og å finne våre plasser i teamet. Dagen har blitt brukt til å rydde på plass klær og handletur på Rio Grande. Vi har spist middag sammen og er igang med å stifte nye vennskap. De er noen koselige jenter alle sammen og jeg tror vi kommer til å trives godt sammen.
Spansken er ikke som den var på Borgen, men jeg satser på at den kommer tilbake når vi snart skal igang med språkskole. Jeg klarte å frakte oss fra kjøpesenteret til Casa i dag i taxi til 2 USD, så det er en start.

Jeg koser meg. Livet er fint. Ecuador er spennende. Landet har mye å by på og mye som må oppdages. Forskjellene fra Norge er mange, og kontrastene innad i landet er store.

Tenker på dere hjemme!