Om nerver og skrekkblandet fryd

Det er 12 dager til jeg sitter på flyet! Det er 12 dager til jeg forlater Norge for noen måneder. Det er 12 dager til jeg skal treffe Synne og Trine for første gang på flyplassen i Amsterdam. Jentene som skal være mitt reisefølge ned til Ecuador, og som skal bli to av mine nye venninner.
Jeg gleder meg til å stifte nye bekjentskaper, bli kjent med en ny kultur, et nytt land, et nytt språk, få nye venner og å få legge ned noen steiner i Himmelen. Forventningene er så mange, og dette er en drøm som blir virkelig.

Jeg kan jo selvfølgelig stoppe der,gi uttrykk for at det å reise fra Norge helt alene i fire måneder er KUN en sann glede...men jeg er jo så heldig å få oppleve et spekter av følelser. Ingen tvil om at jeg lever! Og jeg liker det. Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg er glad i Norge. Jeg er glad i min fine familie, mine gode venner, herlige kolleger, Oslo-livet og Grimstad-livet. Jeg kjenner på nervene og spenningen når jeg sitter på bussen fra Oslo til Grimstad etter min siste helg i Oslo på en god stund, med tårer i øynene fordi Celine Dion synger på ipoden min. Jeg er heldig.



Nerver og glede går hånd i hånd, er det ikke sånn det skal være?