Jeg har vært i Colombia! Jeg har fått mange nye stempler i passet mitt.På torsdag dro Berit, Hilde, Synne, Maria og jeg på en 6dagerstur til Cali. I overkant av en times flytur,så VIPS hadde vi krysset en landegrense og hadde føttene plantet på colombiansk jord.Jeg hadde i forkant sett for meg at dette landet kunne være skremmende og farlig, men samtidig spennende, - ettersom det er det man ofte får høre, i samme åndedrag som en rekke formaninger om å være forsiktige og å passe på bagasjen. Cali viste seg å være en by med pratesyke taxisjåfører, hjelpsomme mennesker og mange jenter og damer á la extrem make-over (les: Cali er i tillegg til salsaen kjent for plastisk kirurgi).Torsdag fikk Steffensen briljere på dansegulvet, fredag tilbragte vi sammen med Simba og resten av dyrene i Løvenes Konge i en fantastisk dyrepark og vi oppsøkte Calis berømte salsateker og på lørdagen var vi med på Halloween. Det store høydepunktet for min del var likevel da Maria, Synne og jeg tok bussen i 2 timer og kom til en lite tettsted som jeg selvfølgelig har glemt navnet på. Vi ble overumplet av en gjeng ivrige colombianere som alle ville guide oss rundt.Vi var heldige og endte til slutt opp med Leonardo. Han tok oss med ned til togskinnene. Vi ble plassert på en liten plankekasse som var snekret fast en liten motorsykkel. Derfra bar det avsted på skinnene inn i jungelen. Etter 15 min på dette fremkomstmidlet på skinnene åpnet det seg et lite samfunn. Her satt det smilende mennesker og hadde en pust i bakken. Leonardo fulgte oss inn i jungelen helt til vi kom til en liten foss.Vi måtte smyge oss under trestammer, greiner, krysse små elver og søledammer. Luftfuktigheten var høy og temperaturen varm. Etter jungelturen spiste vi lunsj i dette lille samfunnet blant smilende mennesker, før vi omsider vendte mopeden/motorsyklen hjem igjen. Å finne buss tilbake til Cali viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vi har fått beskjed om at det ikke er noe sjakktrekk å ta buss mellom byer i Colombia, men vi endte til slutt opp med å ta buss i 2 timer mellom byer i Colombia, - i mørket. Og det gikk bra, selv om vi de første fem minuttene ikke var særlig høye i hatten.Vi har også rukket å gå runt i Calis gater. Vi har sett noe av det byen har å by på. Det slår meg at fattigdommen er synligere i denne byen enn i Guayaquil, i den forstand at det er flere mennesker som sover på gaten og langs elven som deler byen i to.Nå er vi trygt tilbake på Casa. Hjem, kjære hjem. Maskiner med tøy er vasket og hengt på snora, bagasjen er pakket om og i morgen bærer det avsted til Baños. Nye eventyr venter. Er det rart jeg smiler!?
Av og til må jeg klype meg selv i armen for å sjekke om jeg drømmer. Da jeg stod med beina begravd i sanden på Tortuga Bay, Galapagos, var det et typisk tilfelle hvor dette var nødvendig. Makan til strand! Kritthvit og finkornet sand, krystallklart og blått hav. Plutselig kom en iguan svømmende forbi meg. 
