Home is where your heart is...

Da er eventyret mitt i Ecuador over for denne gang.
Jeg er trygt på plass i Norge etter ett døgns forsinkelse i Guayaquil.
Temperaturen er plutselig gått fra + 40 til - 20.


Da jeg opprettet bloggen min og valgte navnet til den, "Home is where your heart is", tenkte jeg at hjemme, det er jo helt klart i Norge. For det er jo der hjertet mitt er, fult og helt. Og slik er det til en viss grad fortsatt. Hjemme det er i Norge...men..
Etter nesten 4,5 måned i Ecuador skjønner jeg at hjertet mitt nå er delt. En del av det har blitt igjen i Ecuador.
Jeg har opplevd Ecuador med det landet har å by på av farger, varme, rytmer, dans, smaker og lukter.
Jeg har møtt fantastiske mennesker. De er åpne, inkluderende, snille, omsorgsfulle og rause. Jeg har fått nye vennskap. Jeg har blitt glad i mennesker, både de andre volontørene, utsendingene og ecuadorianere. Jeg har møtt mennesker med drømmer og mål. Jeg har møtt mennesker med muligheter, og mennesker med begrensede muligheter. Jeg har møtt mennesker som befinner seg i en helt annen livssituasjon enn meg.
På min siste dag på skolen Ignacia Viteri sang den ene klassen en sang om at "venn, vi er en stor familie,vi må ikke gråte selv om veiene deles".

Jeg er så takknemlig.

Mitt opphold i Ecuador har vært mer enn jeg på forhånd bare drømte om. Takk til medvolontører, utsendinger, Irene-volontøransvarlig, Lily-spansklærer og alle våre ecuadorianske venner.

Mi corazon esta feliz.

PS! Jeg satser på å legge ut noen bilder fra de siste ukene snart.

Når man klyper seg selv i armen for å sjekke om man drømmer...

Av og til må jeg klype meg selv i armen for å sjekke om jeg drømmer. Da jeg stod med beina begravd i sanden på Tortuga Bay, Galapagos, var det et typisk tilfelle hvor dette var nødvendig. Makan til strand! Kritthvit og finkornet sand, krystallklart og blått hav. Plutselig kom en iguan svømmende forbi meg.



Jeg har lekt med sjøløver i vannet, delfinene hoppet rundt båten, jeg har svømt med havskilpadder med 1 meter i diameter-store skall, og jeg har vært omringet av 15 sprellevende hai. JEG har svømt med hai!! Sykt. Heldigvis var det nok småfisk i vannet, så de trengte ikke å spise meg. Flaks der!

COLOMBIA!

Jeg har vært i Colombia! Jeg har fått mange nye stempler i passet mitt.
På torsdag dro Berit, Hilde, Synne, Maria og jeg på en 6dagerstur til Cali. I overkant av en times flytur,så VIPS hadde vi krysset en landegrense og hadde føttene plantet på colombiansk jord.
Jeg hadde i forkant sett for meg at dette landet kunne være skremmende og farlig, men samtidig spennende, - ettersom det er det man ofte får høre, i samme åndedrag som en rekke formaninger om å være forsiktige og å passe på bagasjen. Cali viste seg å være en by med pratesyke taxisjåfører, hjelpsomme mennesker og mange jenter og damer á la extrem make-over (les: Cali er i tillegg til salsaen kjent for plastisk kirurgi).
Torsdag fikk Steffensen briljere på dansegulvet, fredag tilbragte vi sammen med Simba og resten av dyrene i Løvenes Konge i en fantastisk dyrepark og vi oppsøkte Calis berømte salsateker og på lørdagen var vi med på Halloween. Det store høydepunktet for min del var likevel da Maria, Synne og jeg tok bussen i 2 timer og kom til en lite tettsted som jeg selvfølgelig har glemt navnet på. Vi ble overumplet av en gjeng ivrige colombianere som alle ville guide oss rundt.

Vi var heldige og endte til slutt opp med Leonardo. Han tok oss med ned til togskinnene. Vi ble plassert på en liten plankekasse som var snekret fast en liten motorsykkel. Derfra bar det avsted på skinnene inn i jungelen. Etter 15 min på dette fremkomstmidlet på skinnene åpnet det seg et lite samfunn. Her satt det smilende mennesker og hadde en pust i bakken. Leonardo fulgte oss inn i jungelen helt til vi kom til en liten foss.Vi måtte smyge oss under trestammer, greiner, krysse små elver og søledammer. Luftfuktigheten var høy og temperaturen varm. Etter jungelturen spiste vi lunsj i dette lille samfunnet blant smilende mennesker, før vi omsider vendte mopeden/motorsyklen hjem igjen. Å finne buss tilbake til Cali viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vi har fått beskjed om at det ikke er noe sjakktrekk å ta buss mellom byer i Colombia, men vi endte til slutt opp med å ta buss i 2 timer mellom byer i Colombia, - i mørket. Og det gikk bra, selv om vi de første fem minuttene ikke var særlig høye i hatten.



Vi har også rukket å gå runt i Calis gater. Vi har sett noe av det byen har å by på. Det slår meg at fattigdommen er synligere i denne byen enn i Guayaquil, i den forstand at det er flere mennesker som sover på gaten og langs elven som deler byen i to.



Nå er vi trygt tilbake på Casa. Hjem, kjære hjem. Maskiner med tøy er vasket og hengt på snora, bagasjen er pakket om og i morgen bærer det avsted til Baños. Nye eventyr venter. Er det rart jeg smiler!?

Siden sist...

Hvor begynner man når man ikke har oppdatert på nesten en måned? Ukene har flydd avsted. Jeg har hatt storfint besøk av Marie og Anne Elisabeth. Vi har vært flere helger i Montañita, Puerto Lopez, Cuenca, Cañar og hjemme i Guayaquil. Vi har hatt "Casa Abierta" på skolen, mottatt bæreposer med hjemmelaget stææææsj fra elevene våre og feiret flagget. Vi har hengt med indianere og spist marsvin, hengt med alpakkaer, vært på tivoli og hatt bursdagsfest på Casa Alianza med 30 ecuadorianske venner (så vi tilsammen talte 37 mennesker). Tenk at jeg kjenner så mange ecuadorianere! FRYD! Vi har hatt middagsgjester, spist kjøttkaker med brun saus og poteter (all ære til søstrene Steffensen for det) , vi har servert vafler og vi har vært i norsk-ecuadoriansk bursdagsselskap til Oliver. Jeg har prøvd å tilvende meg kaffesmaken, uten hell. Vi har badet i dulces, tortas og andre godsaker, så nå er det nada godteri på noen uker. Livet er fint i Ecuador. Jeg får la bildene tale for seg.

Portforbud og politistreik

Folkens, jeg har det bra.
For de som har fått det med seg, så streiker politiet og militæret i hele Ecuador for øyeblikket.
Presidenten har, etter hva jeg har skjønt, trukket tilbake alle bonusordninger og tillegg politet tidligere har fått. De har derfor gått ut i en slags streik.
Vi ble hentet tidligere fra jobb i dag fordi det var for farlig for oss å være i sonene.
Mange banker her i byen og i resten av landet har blitt ranet de siste timene, og taxisjåføren varslet en ny revolusjon, - men jeg regner med at tanken om revolusjon er en anelse overdrevet.



Uansett, vi har frivillig portforbud og holder oss innenfor Casa Alianzas trygge vegger. Vi er trygge. Jeg har det kjempebra og en kveld med medvolontørene her på Casa, det er ikke til å forrakte. I kveld blir det fellesmiddag og nyhetssending. Jeg holder dere oppdatert, kjære venner.

Profesora de inglés

Den "tøffe" gjengen som syns det var aaaaltfor tidlig å måtte senke stemmen og roe latteren noen hakk kl 23.30 er i seng kl 23.00.
Arbeidsdagene er igang, og det merkes.
Vi blir henta i taxi kl 7.30 på Casa alle mann, og blir kjørt til arbeidsplassene våre. Allerede kl 12.30 er vi tilbake på Casa. Relativt korte arbeidsdager, men varmen, støynivået og språket gjør sitt til at vi ofte trenger noen minutter til å hvile øynene når vi kommer hjem.



Even og jeg er igang som engelsklærere for elever fra 4. til 7.klasse på en skole i Flor de Bastion, en sone i nord.

Vi arbeider blant de fattigste, men dette er mindre synlig enn hva jeg hadde forventa ettersom barna går med uniform. Hvite bluser og blå skjørt eller bukser. Likvel ser vi spor av fattigdom når jenta ikke har ordentlig kladdebok, men papirer brettet sammen og lagt inni hverandre.



Elevene våre er ivrige. Stemmen får kjørt seg når vi må rope om kapp med 40 10-åringer.
Veggene mellom klasserommene er laget av bambus, og det er åpne luker mellom klasserommene. Altså må vi også rope om kapp med andre lærere og elever i andre klasser. Skolen er under utvikling og til fredag skal de i overkant av 300 elevene få flytte inn i nytt, fint skolebygg.





Det er gøy å se engasjementet og gleden blant barna når vi skal synge "head, shoulders, knees and toes", eller når de får skrive noe på tavla. "Señoritaaaa, yooooooo.....yooooooo, señorita!" Glede!


Spansken får prøvd og utviklet seg ettersom all undervisning går på dette språket, med kun drypp av engelsk. Dette for å sikre at alle elevene henger med i svingene. Jeg lærer masse! - og jeg håper jeg også klarer å formidle noe.





Vi føler oss velkomne, nyttige og vi får utretta noe. Det er virkelig bruk for oss. Det er fint å kjenne på at vi er på rett plass.

Livstegn fra Ecuador

Dagene flyr her i Ecuador, og det føles som jeg opplever et helt liv på bare noen dager. Jeg har allerede vært her en måned! Jeg samler opplevelser, møter med mennesker og erfaringer som jeg trodde jeg bare kune drømme om! De siste ukene har blitt brukt til intensiv spansklesing, ettersom vi nå er ved spanskundervisningens ende og vi i teorien skal ha spanskkunnskaper til å kunne gå igang med jobbingen. Og spansken blir stadig bedre.
Vi har som vanlig benyttet helgene til å reise rundt i Ecuador..




Trine og jeg dro på spontanttur til Puerto Lopez fra fredag til lørdag for noen uker siden..




- men endte opp i Montañita etter å ha tatt taxi 45 minutt til 120 kr fra førstnevnte by til sistnevnte sammen med to Chenty og Javier.
Mye spansk og tonnevis med latter.




Tradisjonen tro har vi hatt middagsgjester en gang i uken, og vi har danset salsa på vår egen veranda her på Casa. Fellesmiddagen fikk likevel en ny vri da Tristan, som er utdannet kokk fra Colombia, disket opp med tidenes måltid til oss, etter 4 timers forberedelse på kjøkkenet.

Det var virkelig mat for mons! Gracias!

Synne, Even, Trine, Maria og jeg har vært på tur til Vilcabamba, 10 timer i buss sørover. Vi gikk på topptur, var på en 7timers ridetur i ekte westernstil og fikk massasje.




I dag har Even og jeg besøk skolen hvor vi skal jobbe. Det er vi som skal ha ansvaret for engelskundervisningen på 4. - 7. trinn, og oppstart er førstkommende onsdag. Jeg gleder meg!




Og sånn ellers:
GRATULERER med dagen 17. september, kjære lillebror.
Takk mor,far og mormor for postkort. Det er så koselig når Sally i resepsjonen sier det er post til meg. Til dere andre: jeg ønsker meg postkort og brev!

Adresse:
Elisabeth Berg Pedersen
Casa Alianza
Casilla #090330029
Guayaquil, Ecuador