Profesora de inglés

Den "tøffe" gjengen som syns det var aaaaltfor tidlig å måtte senke stemmen og roe latteren noen hakk kl 23.30 er i seng kl 23.00.
Arbeidsdagene er igang, og det merkes.
Vi blir henta i taxi kl 7.30 på Casa alle mann, og blir kjørt til arbeidsplassene våre. Allerede kl 12.30 er vi tilbake på Casa. Relativt korte arbeidsdager, men varmen, støynivået og språket gjør sitt til at vi ofte trenger noen minutter til å hvile øynene når vi kommer hjem.



Even og jeg er igang som engelsklærere for elever fra 4. til 7.klasse på en skole i Flor de Bastion, en sone i nord.

Vi arbeider blant de fattigste, men dette er mindre synlig enn hva jeg hadde forventa ettersom barna går med uniform. Hvite bluser og blå skjørt eller bukser. Likvel ser vi spor av fattigdom når jenta ikke har ordentlig kladdebok, men papirer brettet sammen og lagt inni hverandre.



Elevene våre er ivrige. Stemmen får kjørt seg når vi må rope om kapp med 40 10-åringer.
Veggene mellom klasserommene er laget av bambus, og det er åpne luker mellom klasserommene. Altså må vi også rope om kapp med andre lærere og elever i andre klasser. Skolen er under utvikling og til fredag skal de i overkant av 300 elevene få flytte inn i nytt, fint skolebygg.





Det er gøy å se engasjementet og gleden blant barna når vi skal synge "head, shoulders, knees and toes", eller når de får skrive noe på tavla. "Señoritaaaa, yooooooo.....yooooooo, señorita!" Glede!


Spansken får prøvd og utviklet seg ettersom all undervisning går på dette språket, med kun drypp av engelsk. Dette for å sikre at alle elevene henger med i svingene. Jeg lærer masse! - og jeg håper jeg også klarer å formidle noe.





Vi føler oss velkomne, nyttige og vi får utretta noe. Det er virkelig bruk for oss. Det er fint å kjenne på at vi er på rett plass.