Español, paoeñsl, laoeñsp....

Ja, det er spansk det går i for tiden.
Vi er igang med språkundervisningen, og det er jammen ikke lett å lære seg et nytt språk.
- og jeg som til og med trodde jeg hadde et relativt greit utgangspunkt fra Borgen...men ord og verbbøying har gått i glemmeboken. Det er sikkert og visst! Jeg forstår en god del, men å svare tilbake, det er en kunst.
3 timer hver dag med undervisning, deretter følger ca 3-5 timer selvstudie.
Og dette gir resultater: vi lærer stadig mer og mer!
Trine har utvidet ordforrådet fra "tengo dos hermanos" (jeg har to brødre) til "agua sin gaz, por favor".



Og noen triks har hun lært meg, når ordene mangler, sier man bare "tengo dos hermanos" med forskjellig tonefall. En sikker vinner.
Stadig nye fremskritt.

Å lære spansk er veldig gøy. Vi er kjempemotiverte hele gjengen. Vi vet at det er veien å gå for at vi skal kunne brukes i jobben her nede, for at vi skal få nye venner og for å kunne si noe mer enn "no?" "sí?" når folk spør oss om noe. Det skal bli fint. Denne motivasjonen gjør det enklere å pugge 100 uregelrette verb i infinitiv, presens, preteritum, perfektum, futurum og alle andre tiden de har her i Ecuador. Knips for det! Men selvsagt følger det med en dose frustrasjon også, men sånn er det når et helt nytt språk skal læres.



Jeg er forresten det foreløpige vinneren av "bli-solbrent-konkurransen". Ryggen min er rosa etter noen timer i solen med nesa i spanskbøker i ca 40 grader.
Men mamma: det går bra!

Me gusta, me gusta, me gusta!!

(for de som har noen hull i spansken, "me gusta" = "jeg liker").


Denne helgen har vært fylt med opplevelser. Vi, voluntørene, dro på vår første utflukt fra fredag til søndag og tok turen til Puerto Lopez, 4,5 times busstur fra Guyaquil. Før vi dro på fredag fikk vi være med å se noe av arbeidet Misjonsalliansen gjør gjennom D-miro her i Ecuador. Vi fikk besøke lånekunder i deres hjem, og fikk en hel del interessant informasjon. De siste dagene må jeg beskrive i punkter for å holde meg innenfor hva som kan sees på som interessant lesing,for makan til innholdsrike dager!


ME GUSTA:

• Utsendingene i Misjonsalliansen som er varme, omsorgfulle og inkluderende.
  
• Arbeidet Misjonsalliansen gjør gjennom D-miro gir resultater. Hele familier drar nytte av arbeidet! Og pengene fører frem. Frem med lommebøkene folkens, bli givere til Misjonsalliansen! Dette arbeidet når så mange mennesker og samfunn. (det var reklamebiten fra hjertet).
  
• Det mangler ikke på variasjon blant lånetakerne. Den ene mannen vi besøkte har et "sykehus" for kjøleskap (han reparerte ødelagte kjøleskap), en annen dame vasker tomme glass til å ha rottegift på. Jeg liker kreativiteten.
• Barna i sonene som villig stiller opp for fotografering.
  

• Teamet ristes sammen. Vi har det kjekt, er samstemte og støttende. Vi passer på hverandre, ler, har interne konkurranser og kåringer. Fiiiint.
• Puerto Lopez!!!
• Ta en stappfull lokalbuss i 4,5 time med salsarytmer på høytalerne for å komme til denne kystbyen.
  
• Overnatte for ca 50 kr natta på ett rom med knallblå vegger, åpent fra toalettet inn til rommet slik at det absolutt ikke lydtett, og med myggnetting over senga.
• Se tre 15-17 meter lange hvaler hoppe og vise seg frem rundt oss midt ute på havet, og å bli omgitt av ca 50 lekende delfiner!
  
• Få nye venner fra Puerto Lopez.
• Kommunisere ved hjelp av spansk, norsk, engelsk, tegnspråk og kroppsspråk.
  
• Danse salsa og merengue på stranda til kl 3.00 med de nye vennene, med påfølgende bål på stranda og allsang på norsk, spansk og engelsk til Hildes gitarspilling.
• Danse og spille volleyball i gatene i Puerto Lopez.
• Kjøpe fine, håndlagde øredobber fra indianere, ikke fordi man trenger øredobbene, men fordi man har lyst på de og kan samtidig støtte disse menneskene med 20 kr.
• Være omgitt av smilende ecuadorianere og fargerike boder.
  
• Kjøpe frukt fra lastebiler.
• Drikke smoothies til det renner ut av ørene!
• Spansken som stadig når nye høyder!
  

Denne helgen har vært som tatt ut av en film. Jeg liker det!

Guyaquil for mine føtter

Det har gått noen dager siden vi landet i Ecuador, og jeg tenkte det derfor var på tide med en oppdatering som omhandler mer enn kun flyreise og flyplasser. Guyaquil er lagt for mine føtter. Den største byen i Ecuador, og min hjemby de neste 4 månedene.
Jeg jobber fortsatt med døgnrytmen, og det har gått overraskende bra. Det er likevel en ny opplevelse for meg å være trøtt kl 21.00, jobbe med å holde meg våken til kl 22.30, for igjen å våkne lysvåken kl 6.00.

De siste dagene har jeg sett mye og intrykkene er mange. Det tar tid å fordøye..
Irene, som er voluntøransvarlig, har tatt oss med rundt i Guyaquil og i sonene hvor Misjonsalliansen arbeider. Dette arbeidet vil jeg komme tilbake til når jeg er igang med jobbingen og får mine egne erfaringer fra arbeidet. Da kan jeg krydre med bilder av de fantastiske barna som er så uendelig tillitsfulle og nydelige.


Irene har vist oss plasser vi må besøke og gitt oss mye nyttig informasjon. Foreløpig er det bare navn, men snart vil det være egne opplevelser knyttet til stedsnavnene og markedene. Det skal bli fint det!

Vi har gått opp 444 trapper i ca 35 varmegrader...


...for å få denne utsikten over byen. Flott! (ikke ironisk altså). Og Guyaquil er virkelig stor!!


Til tross for at det mye mye bevæpnet politi får jeg følelsen av at byen er noe lovløs. Dette kan illustreres ved å fortelle at vi alltid kjører rundt med låste dører for å unngå mulige ran.


Vi har sett rikmannsområdet som kan sammenliknes med de fineste strøkene i Uniten, og samtidig soner hvor menneskene lever for under 1 USD dagen, i hus lagd av bambus og blikk.




Og jeg har klappa han her! - iguanen altså, ikke mannen på sykkelen.
Vi møtte seinest en iguan i dag på vei til butikken. Eksotisk.

Ciao!

Muy bien, gracias. Y tú?

Jeg har det så bra. Jeg har kommet frem til Ecuador og ligger for øyeblikket i en hengekøye ved siden av bassenget her inne på Casa Alianza. Temperaturen er behagelig og mørket begynner å falle på. Klokken er blitt 19.15 her nede og vi har allerede opplevd mye.

Kofferten ble pakket ferdig samme dag som jeg reiste. Jeg har med meg et eget apotek for tenk hvis....og fikk gratis toalettveske på kjøpet fordi den samlede summen ble så høy. Nå burde jeg være godt rustet til å møte Ecuador.

Ferden ned til det nye kontinentet startet fredag 13.august kl 14.05 fra Kjevik. Avskjeden med mamma, pappa og lillebror var hard, men jeg beit sammen tennene for å slippe røde øyne, mascara nedover kinnene og snørrbobler ut av nesa. Og det fungerte...iallefall nesten! (PS! Pappa: det er mye palmer her).

Da jeg satt godt planta på benken innenfor området for utenlandsreiser dukket plutselig Eva Cathrine opp for å gi meg en klem og for å si adíos. Heldige meg.

Videre gikk turen til Amsterdam. På denne enorme flyplassen med skilter hit og dit, sikkerhetsvakter som løper rundt, lounger 1- 60 og diverse butikker, restuaranter og andre fasiliteter møtte jeg Joakim og Kjartan.

De var på vei fra Peru til Bergen. Vi befant oss innenfor samme område, samme lounge på samme tid, og jeg fikk tilbringe 5,5 time sammen med gutta på flyplassen. Tilfeldigheter er til å like. Tommel opp for det! Timene fløy avsted, og plutselig var mitt reisefølge til Ecuador landet i Amsterdam. De 8 timene som kunne vært så lange og kun preget av venting ble fylt med latter, glede, gamle venner, nye venner og gode minner.

Flyturen til Guyaquil gikk veldig fint. Flyturer er vanligvis ganske kjedelig å skrive om, men Trine klarte å krydre denne flyturen ved å miste passet. Derfor ble de siste timene preget av noe bekymring og tanker om hvordan hun skulle komme seg inn i Ecuador uten dette dokumentet. Hele mannskapet ble satt i sving, konsulatet ble ringt og utsendingene fra Misjonsalliansen som vi møtte på flyet gjorde alt de kunne for at det skulle ordne seg. Og plutselig gjorde det nettopp det. Flymannskapet hadde funnet passet på flyet. Tilfeldig?
Vi kom oss med andre ord inn i Ecuador alle tre uten videre problemer.



I hallen stod José og ventet på oss med navnene våre på plakat. Han bar våre tonn med bagasje ut til bilen og fraktet oss trygt til Casa Alianza. Det fins ikke sikkerhetsbelte i baksetet, og det er ikke noe bestemt antall filer i veiene, de kan kjøre slik det passer dem (iallefall er det oppfatningen til ei jente som har landa i landet for 1 time siden). Så han fraktet oss relativt trygt frem til Casa.

Vi har møtte Berit og Hilde, to av de andre volotørene her. Nå mangler vi bare Even og Maria, så er teamet komplett. Det blir spennende å bli bedre kjent, og å finne våre plasser i teamet. Dagen har blitt brukt til å rydde på plass klær og handletur på Rio Grande. Vi har spist middag sammen og er igang med å stifte nye vennskap. De er noen koselige jenter alle sammen og jeg tror vi kommer til å trives godt sammen.
Spansken er ikke som den var på Borgen, men jeg satser på at den kommer tilbake når vi snart skal igang med språkskole. Jeg klarte å frakte oss fra kjøpesenteret til Casa i dag i taxi til 2 USD, så det er en start.

Jeg koser meg. Livet er fint. Ecuador er spennende. Landet har mye å by på og mye som må oppdages. Forskjellene fra Norge er mange, og kontrastene innad i landet er store.

Tenker på dere hjemme!

Om nerver og skrekkblandet fryd

Det er 12 dager til jeg sitter på flyet! Det er 12 dager til jeg forlater Norge for noen måneder. Det er 12 dager til jeg skal treffe Synne og Trine for første gang på flyplassen i Amsterdam. Jentene som skal være mitt reisefølge ned til Ecuador, og som skal bli to av mine nye venninner.
Jeg gleder meg til å stifte nye bekjentskaper, bli kjent med en ny kultur, et nytt land, et nytt språk, få nye venner og å få legge ned noen steiner i Himmelen. Forventningene er så mange, og dette er en drøm som blir virkelig.

Jeg kan jo selvfølgelig stoppe der,gi uttrykk for at det å reise fra Norge helt alene i fire måneder er KUN en sann glede...men jeg er jo så heldig å få oppleve et spekter av følelser. Ingen tvil om at jeg lever! Og jeg liker det. Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg er glad i Norge. Jeg er glad i min fine familie, mine gode venner, herlige kolleger, Oslo-livet og Grimstad-livet. Jeg kjenner på nervene og spenningen når jeg sitter på bussen fra Oslo til Grimstad etter min siste helg i Oslo på en god stund, med tårer i øynene fordi Celine Dion synger på ipoden min. Jeg er heldig.



Nerver og glede går hånd i hånd, er det ikke sånn det skal være?